. medan me ventar

Light

2011-12-22T00:10:00.001+01:00

The world is new again. Changed by white, cold stars from heaven, by millions and millions of unique creations. It is like taking off your sunglasses during twilight, realizing the night is not really here, it is still day, you can still see. It is like a layer of soft almost unnoticeable light has wrapped itself around the world, like light decided to show darkness how weak the dark really is. It is like peace wanted to make a personal appearance and found the best way to do it.

Who created this?

The peace in taking the first step in new snow. In being the only one outside. In walking without making a sound and feeling safer than in the arms of a loved. The beauty in a walk on the beach a late night, hearing only the sound of small waves coming and going in a soothing rhythm and the quiet echo of silence. Seeing big flakes of white slowly getting closer to the surface and disappearing in the softest touch of the water.

A revelation of a greater God then anyone could understand.
Standing in awe of Him.

Baking

2011-12-14T23:59:00.000+01:00

Hannah :)

Anne

Håkon

A helping hand

Gullaugfaster

Just some small glimpses

2011-12-08T23:14:00.001+01:00

Almost sun

Close up of one of the cabins on Hyrting

Another close up. In this one: One of their ... pets.

Fyksesundsbrua, 1937. The view from Hyrting

Playing with light and darkness. When light comes.

Helgatun. They do know how to play.

Bård

Colors. Kastrup airport, Denmark.

The window in farmors basement bedroom.

My Nikon and I playing.

The first snow landing on our roof.

The next day! Snow and sun makes me happy

Through my window.

Not the best move

2011-11-15T17:20:00.000+01:00

I move stuff. I really enjoy moving stuff, things, objects. And since I don't have a house or an apartment, a car, a cabin, a garage or anything but a small room all the way on the top of a house, I keep moving things in circles within that particular area. My mum, who is responsible for pretty much the entire rest of the house does not like it when I start moving, rearranging and the inevitable removing. It normally ends with half of my things standing on the wrong side of the door to my room - according to my mother anyway. I have lived some years now, and I have long ago realized the meaning of things take time. I have so many things I have no idea how many, where they are and why, where and when to use them. So sometimes I want to get rid of some of those things, and I put it - like I said - on the other side of my door. I can not get rid of it, but I do not want it. Or I do actually want it, I just do not have anywhere to put it. When I am home I do not use it, and when I am away I do not miss it. If someone took something I would maybe never notice it.

In a way all this fascinates me.
But I am not going to talk about my materialism right now.

This was actually going to be a really short post about me moving my bed to a new place; almost right underneath the window*. Meaning I have experienced something new the last week, today being the best night for it. When I go to bed and try to sleep, when it is November and hardly any light during the day, when I am not supposed to need the curtains I have never had and when it is supposed to rain all the time, every day and night. Now, now is when the light from the moon hits my face when I lay it on my pillow, and now is when the night makes me want to sleep with sunglasses on. And do not tell me it does not matter because I sleep with my eyes closed before you have tried being hit in the face by ms. Moon every night for a week.

God, what are you doing? Why are you giving us such amazing weather? Why are you making the month that is supposedly the most depressing one nice and bright and shining? I can not sleep at night!

Picture from Flickr

*Window: Not a hole in the wall, but in the roof.

It's 11.11.11

2011-11-11T11:11:00.000+01:00

And right now it's 11:11. They say it's really something.

I don't have a picture of what I'm doing now - you can probably picture it yourself if you want to - so this is what I did 10.10.10 around 10:10. More or less.

grey

2011-10-21T00:21:00.000+02:00

Today was a happy day. Even the sun came.

They tell me God is an amazing painter, even in black and white, but it has been grey. Everywhere. It didn't matter where I turned, it was all grey. The world had forgotten it used to have colors and the clouds had forgotten how to hang in the sky. They all came, resting, sleeping down here and they just would not wake up, rise. They all stayed, painting everything in shades of grey. They said nothing, they heard nothing. The only holes they had were those the rain fell through, and the only movements they made were those who took them further down, closer, made them more threatening. I wanted to look, to see, to hear, but the sounds were made dull and the view was hidden behind a compact, untouchable wall of grey. Standing still I could only hear the drops of rain that hit me and grey cars driving on wet, dark grey roads.

I almost forgot I had colors
till today.

off to the mountains II

2011-10-07T10:07:00.000+02:00

Off to the mountains day I

2011-09-23T14:23:00.000+02:00

This is what tells me when there really is not going to be more summer a year. Getting my aunt and uncles sheep down from the mountains. We leave in the evening Friday and wake up early Saturday to start looking. The sheep are all over. Someone goes up, some down and others straight - almost. Sometimes if you find sheep you have to walk/run like this [showing you by taking my arms in all directions; up, down, up, down, up, down, right way, wrong way, up, up, wrong way, right way, down, even wronger way, down]. Ten hours later we gather and have dinner together; komler cooked by uncle Arnes mother (Besto, 94). We drink two/three cups of coffee, go home and fall asleep. The next day, Sunday morning we wake up, all hurting in everywhere, in muscles we probably never used before and start walking up. Up to where we were Saturday and the day before and then we look some more. We find some more sheep and bring them home. Then we go to work or school for a week and the weekend after we run to the mountains and hope to find the rest of the sheep.

This year, two weeks ago, in a month with only rain, on a foggy, grey, rainy Friday afternoon we left the comfort and civilization of Øystese and went to Laupsaflyane to start from there the next day. Flyane is a place with three small cabins, called sel in Norwegian. They were used by for instance Besto when she was the milkmaid (? budeie) for a cow farmer almost 80 years ago. She lived there the whole summer and watched the cows. The cabins are really old, with of course no pluming or electricity. I love it there. It was cold and dark, but we had a great time. Knut, mum and dad, uncle Arne, aunt Gullaug, the two Germans, the Bjelland twins and Ingvild Bjelland and me.

Two Germans just moved here, and we invited them
to join us and get "kalde, våte og slitne." They told
us they didn't know what that meant before we started,
after they had definetly learned some new words.

My very charming little brother. The youngest one, Knut, with a

sticker on his forehead saying "made in China." Really happy about it.

Pictures lie. In real life this hill was all mud.

Fall was all over. No more summer.

Crossing the mini river on our way to Laupsaflyane/Flyane

Skarpaselet. The Skarpa cabin.

On Flyane

With Torefjell in the background. Mount Tore

My mum in the rain.

I don't like it when the ants starts climbing trees and falling in your

head and face when you pass.

Flyane. Peraselet and Skarpaselet.

Almost there

Trolsk stemning

The boss and his wife.

Mor og far. Mum and dad.

I have so many pictures I will post from the Saturday tomorrow.

a visitor comes over

2011-09-22T23:30:00.000+02:00

He makes me want to cry, to give up. He makes me weak. Makes me want to be in someones arms, heart, in shelter. I want to leave and not look back, but if I do he leaves with me. I want to sleep, to escape into another world, but if I do, he is still there when I wake up. I want to be alone, but he will not leave me. He is a faithful friend. He is like fire you can not extinguish, like ice that can't be melted. He is the ship half sunken and the flood over which you have no control. He takes every shape, every way, follows no pattern. He doesn't knock, he doesn't wait. He is a visitor that will not leave. He lies in your bed, sits on your chair, uses your shoes, eats your food. He is never welcomed, never wanted.

How come I treat him so well?

He makes me want to scream, but I don't. He makes me want to show the world who's visiting, but I do nothing. I want people to see, but I will not open their eyes. He can't be seen, can't be heard without me. When he comes, when he stays I try to flee. To escape into my little world of pain, my world of self pity, to live in a layer beneath, over, somewhere he is not. I hate those days when Pain comes around, when weakness takes over and the real smile and the kindness goes away.

Sometimes I just have to kick him out, head first. To really live. To not just end up somewhere, to follow the pattern. It's easier if you have that One, that someone to help you. He's right there you know. Other times I end up talking to him in the doorway, stopping him on his way out, like an old friend. Letting go of the things I don't need or don't want can be just as hard as letting go of the things I want.

Sheep are

2011-09-22T15:19:00.000+02:00

well, I am going to have to say stupid. But even if I don't think they are the biggest brains and smartest moves, I know they act smarter than me sometimes. Right now I have to run to work (if I want to keep working there), but I am really excited about life right now. I just had time to get my pictures from my Nikon using my dads computer (it turns out Arda has a serious, chronic condition) when he was on a one hour break, so now it is time. This, my friends, would be the two picture trailer. See you soon!

Soldalsfjellet

Lots of opportunities to get muddy

This is what is coming on Soldalsfjellet, and a lot of
other beautiful places around here. This is in Ålvik.
Notice the person in red. Copyright Bevar Hardanger

what you have and what you want

2011-09-13T23:30:00.000+02:00

It is always easy to know what you do not have. What you want, what you think you need, what you desire are all things you do not already have. Why is it you would spend hours cleaning your stuff up and then all you can think about is that new thing you really, really need. You are never going to desire what you have, you are always going to want more. It makes me wonder how we are going to survive.

I think the key might be to see what you can want more of, and what you do not need a newer, better, smaller, making-you-lazier version of. Think about what you have. Is there anything you don't have that you need? Really? How are you going to fill the desires for more? I think I am created for more, for always longing, wanting, desiring more. But what I don't always remember is that things and people are not what I really want. Those things I already have the best of.

How do you know you have got all the best?
These are some of the signs or symptoms I would look for if I wanted to find out:

This place. These people. Light at 12 in the night.

Making supper for the family with your baby brother - who is more a teenager
than a baby these days.

Good friends. The best hugs. Joy.

A late night at the beach with laughter

Rafting where you really can't raft

Sun, pizza and some great girls

Three people in a boat for two

Amazing brothers

A good place to live. The moon. The stars. The sky. The mountains.

A beautiful mum

Doing fun stuff with your family. Like sitting on the ferry.

Being the victim of these things.
The sign says "hug danger." Kind of.

Fun people. Doing random, weird stuff.

A brother driving to the first day of high school. Learning.

A good father (beard or no beard)

... and brother! (no beard!)

The perfect road trip food from Hardanger

Moving out, starting over. Welcoming visitors.

Outside Haugesund there is a roundabout with four options; this being one
of them. I guess you can go anywhere you want.

Friends close. And far away.

Fun challenges. Sports. Beach. The sea.

Good memories. Views.

Adventures. Good conversations. Tea and coffee in the cold.

Great friends trying to eat the Texas sunset.

This old picture just makes me happy. Thank you :)

This post did not turn out the way I planned, but I hope it made you think about some of the good things in your life. I have so much more, and I try thanking God for some of it every day. I love thanking Him for things like these. It lets me breath easier, smile more, dance on the inside. He gives me a grateful heart, and helps me getting it back when I forget. I hope you know that you are part of what I am grateful for.

Something new

2011-09-09T13:53:00.001+02:00

I want to write a new blog post really bad, but I can not get the pictures from my camera into Arda (of course I named my computer!). I have put the memory card in Ardas built in memory card reader, but nothing. I have used a usb cable from my Nikon, but nothing. I have used my dads normal, portable memory card reader, but still nothing! Is it possible that my dear Arda is too old for my not too high tech, not too fast 16GB SDHC card?

I have got a great article about painting waiting for you, so keep coming by when you have time! And if you are one of those smart kids, or just know more than I do, help is appreciated!

Adding a picture to make this post a little more attractive. This is the weather forecast for the next ten days in Øystese. How can they say you'll get 16mm of rain (quite a lot) and then put the picture of the sun above it? My guess would probably be that they were out of raining clouds; they have been using them every day for the last month(s) here. Wish me luck running around in the mountains this weekend! God is good.

This is Øystese

2011-09-06T14:13:00.001+02:00

This is the soundtrack of the day, of my day anyway. Press play and take a look at my world.
All pictures are from July 24th

The amazing rainbow(s) that showed up that day

Excited

2011-09-01T23:24:00.002+02:00

I am so excited! Something new is about to happen and I just can not sit still and do nothing. My window is wide open, and the cool early fall air softly touches my skin as it flows in to my room. I know a t-shirt is not enough clothes, but I don't want to put on more; this is exactly how I want to feel. No limitations, no worries, restless. I should have been in bed a long time ago, and I pray that when I wake up early tomorrow to go to work that I will be able to praise God for giving me another morning. I lift my eyes to see, and He gives me the joy of seeing a star in between the clouds. It's 12'c outside and inside. Fall is here.

And we're back in Scandinavia

2011-08-30T12:49:00.000+02:00

I have really been wanting to blog for quite some time now, but I have had a feeling Hannah and I were not done. We never finished our trip (on the blog) and never said the last words we wanted to say. You know:) We have been planning for a while to write a nice little goodbye post in here, telling all of you who kindly have been reading (just looking has been appreciated to!) our blog thank you and see you soon. From now on it's just going to be Johannas normal blog about nothing and those kinds of things again. But first we would like to post a few last words (and maybe some pictures if you are lucky)

After we got back from wonderful Texas and the heat there we experienced some more heat and really lazy days in Fayetteville. We almost went swimming one day, but then we didn't, and we went to a party one night, but left ten minutes later. It was vacation on a high level! Johanna was getting ready for working every day and helping preparing a wedding, and Hannah to get a very handsome visitor and vacation with her family. Now Hannah is officially a nurse student, and Johanna is working with home care for older people.

It was a month, but it all went by so fast! We had an amazing time. We didn't see the tourist places, but we feel we got to experience so much more than that. Talking about it we both feel the same way; it could not have been a better trip, and we are so thankful we got to go around visiting families, meeting Hopes friends and family and being a small part of their lives. Hope, Hannah, Naomi, Jane and John Ray, you have all been so good to us! We have no idea if we could have survived even two days in the States alone, and you didn't just help us survive, but you made it so much fun! We hope you know how grateful we are and how much we love you all. We really want all the best for you. We miss you guys!

Hannah doing her pancake magic!

Hope, we love you :)

Chris was driving with me and Hannah everywhere in the back seats...

Did I mention we almost went swimming?

But then we ended up on Walmart in stead where
Hope got Hannah this very nice peace of clothing

We both look a little scary on this picture, sorry about that.
Hopes birthday!

Saying goodbye and I'll miss you and all that stuff

Lots of pretty smiles

When the Ray family had left for Mexico we walked
around taking all the pictures we had not yet taken.
It turned out to be a "what is this Stop sign"-picture

And an ice picture.

We will see you soon - probably our next adventure! Thank you for following us:)
Hannah and Johanna

Everything is bigger in Texas

2011-07-17T07:01:00.001+02:00

Our trip on map - drove around 3000 mi (4800 km). Two days and one hour of
driving according to Google

Rum and bacon ice cream, chocolate covered donuts, big pools, huge cars, intense heat, a zoo, real rodeo, amazing hospitality, tex-mex, problems chosing among the millions of choices when buying food, lots and lots of dogs ... We experienced it all the last two weeks! Our little road trip is over, and we are again stationed at Hopes place in Fayetteville, AR. When we left our new and old friends in Austin, we went to Houston, and one of the biggest Churches we have ever been to a regular service in. When we left there was a couple of police officers pointing all the cars in the right direction, stopping the regular traffic and trying to make the chaos as small as possible. On our way to the mall the next day, Hope took us on a little detour (30 min in the wrong direction) and bought us donuts. We had not yet tried an American donut, and decided to share one, not really wanting more than that. Not understanding a word of what the Asian man selling them said we managed to buy six donuts without knowing it. Never again. Another thing we thought never again to were tex-mex. Tex-mex is really good, but eating it every second day makes you dream about fish and carrots. No offence! everything was appreciated.

We left Houston and Hopes grandparents for Dallas and her aunt, uncle and cousins. Wondering if the delicious lasagna we got was considered tex-mex and if we had ever seen a fancier TV, we had a great time with the sons in the house, their dogs and cats. The next and last place we visited, we were met with the biggest smile you can imagine. We met up with Sam, our really good friend from YWAM Skien and one of his brothers in Tyler for lunch and smoothies. The 110f (43c) gave us no other option than spending the rest of the day in the pool and playing with Sams four dogs. Sam took us to watch the beautiful Texas sunset, to the zoo, to jump on hay bales (?) in the almost thunder storm and to a real rodeo - an amazing experience! We owe him.

When we got home yesterday John had arranged a party, but the two of us were so tired from waking up at five, driving and getting lost in Walmart (the honest truth) that we fell asleep long before the guests left. We hope they had a great time and that they didn't notice that we were gone. We send out a big thank you to everyone we met on our way, we have felt very blessed and welcomed the whole trip! Tanks to y'all this has been the real American experience!

Texas from the car

A slide inside the house, what more can you wish for?!

The blanket is a part of the house rules

Water + sun = Johanna is there!

Johanna was good at taking care of "Strawberry Daiquiri" (Hopes lovely car)
- we will miss you!

Google map - our faithful guide through it all

A small part of a big fountain in (yes) Texas

Really mature Hope! - It's not so bad being over 21 in the states ;)

Having a GREAT time in Texas! Sometimes life seems a bit upside down
- still learning about american culture.

Pretty pretty ...
Have you ever seen greener grass?

Church in Houston (few people (4-5000) on the 2nd service due to summer vacations)

One of the many beautiful mansions we saw in Houston.
If we ever get one of there y'all are very welcome to come stay with us!
(OBS: Max 500 at a time)

Houston, Texas

Paradise in Tyler, Texas

Enjoying the sunset on the dam

Have never seen that many hummingbirds. We want one for Christmas! (Sam?)

Hannah is slowly getting used to the millions of dogs we meet!

Hope is still hanging in there with us! Thank you Hope, know it's not an easy job!

Sam observing the odders in the zoo - lots of wisdom to find!

Chilling in the sun on a HOT HOT Texas day (40+)

Check out the attention seeking ostridge behind

With a love for African animals

Americans like to not move to much - give the order from the car and they
will bring it out to you.

In an antique store - lots of treasures to find!

Been to the South!

First day with rain in three months - perfect for a good rodeo!

This is the sport we will go for trying to earn money to buy the mansion.
Become our sponsor today! (Click here)

Poor little calf...

Hope, Sam, Johanna and Hannah. Normal people.

From Vail to Fort Worth, TX

2011-07-08T17:40:00.002+02:00

Hope and the other kids playing in the fountain

Vail style

Thanks to Hopes cousin we got to take the Gondola

Up to this beautiful mountain where we had our lunch

And found snow!


And played with snow

Having lunch/dinner outside with thousands of others for 4th of July


Ice with this color is not supposed to be eatable

Concert with the Dallas orchestra 4th of July. Amazing! Americans;)

The Dane trying to celebrate 4th. The American being a little skeptical

Us with Jim, Hopes (dads) cousin.

Leaving Vail and Colorado

The early morning hours on the road, on our way to Denver

Our first Texas sunset from the car

Modern art museum in Fort Worth; Bo, Hope and Hannah

Hope and Bo building a tower higher than a girl

Johanna building a tower higher than that

At the kids science museum

We like Hope

Making art


Hope should definitely go for this career. Looking good!

Hope pushed Hannah in the pool...

We just realized that this looks just like Norway, accept maybe that the weather is good pretty much all the time! We have now moved from Fort Worth to Austin. Today we just went to lunch with Hopes aunt, looked at her store and went swimming. We are now getting ready to go out for dinner and find some good local music! The temperature is better too - only 99f today! (39c? I don't really know how to do the math. Google it if you want to know.)

First stop: Colorado!

2011-07-03T17:55:00.000+02:00

The time had come to leave the beautiful place of Fayetteville. Our Honda was packed and we were ready to start our adventure. First destination was Colorado Springs. To get there you have a whole days driving through Kansas which is not the most interesting place to be. If you thought Denmark was flat and windy, Kansas is the ultimate winner! Someone told us it was a 15 hours drive, so when we arrived in Colorado Springs after only 12 hours we didn't know what to do. We ended up spending the three hours extra using internet in Starbucks and (vips!) we were back on schedule! After a night at the YWAM base and a day rock climbing in the Garden of the Gods (see pictures), we ended up camping in the middle of nowhere watching a beautiful sunset and praying for no rain and less wing. We are pretty sure our tent was supposed to have some more parts and more zippers that was actually working, but we managed pretty well anyway. The best part of the night was probably when Hope had unpacked her nice, big sleeping bag, and the foreigners started unpacking theirs, discovering that Hope had packed the sleeping bags from when she was a kid for us.

We are now in Vail, Colorado, visiting Hopes dads cousin who had welcomed us warmly and is going to help us get the best 4th of July we have ever had!

One of the many (but very important) stops at the gas station

Hope and her "team" in "Garden of the Gods"

Team building - Hope is testing Hannahs trust in her. We almost had to send
this to Evan with the words this was the last picture we got of Hannah, but
luck saved us from that.

Hope and Hannah doing their best pose

Hope and Johanna taking a break

We made lots of new friends

More team building ... we will become the best team
ever - in the end!

Where is Hope?

Resting on a water bottle

Team test!

Trying to fit into a sleeping bag for at 10-year-old ...

The Bookstore

2011-06-30T04:15:00.000+02:00

I really wanted to call this post The Bookstore, so i did. Not because we spent a lot of time in a bookstore, but because we could or should or would have if we were not very hungry when we got there and they did not have any food. The last days we spent more time by a lake swimming, in a city/town close called Eurika Springs, in Walmart, in a huge (and I'm not exaggerating) crafts store, in the car and in the mall (which Hannah and I - being girls and all - had no idea existed till today or yesterday), than in the bookstore. I posted some pictures from the Bookstore, but you can not understand how many books they had fitted in there, and I still have no idea how they can accept even more books.

Anyways, it is all good here. We are really excited for the next couple of weeks and our little road trip. Tomorrow we will go to Colorado Springs, which is a 16 hour drive (if we get it all right). We will stay in Colorado some days, hopefully meet someone we know (let us know if you are there!), and then head down to Texas. Now we will get our bags packed and the rest of the clothes out of the dryer, eat some cookies and meet up with some of Hopes great friends. Wish us luck tomorrow; we'll be up at six.

Hope Ray ble eid!

But she still won the splash contest!

One of Eurika Springs many amazing houses

In Eurika Springs...

Some random guy on the street

What is Hannah doing? I'm guessing you can see Evans face if you get
a glimpse of the other side of the computer.

And then the rain came

Did I mention that I was sharing the back seat with
one of the most hairy dogs I have ever met? Well,
Hope had to clean the car afterwords...

This is where we cleaned the car. And yes, Hope said she had seen people
sleep in the trash cans behind this car wash.

Bookstore. More pictures further down. This place was just so big! A picture
or ten does not do it justice.

Can you see the shelves behind these?

Just to prove that everything actually is bigger in America.

This time by: Johanna

(Hannah is baking cookies!)

(I really like her!)

Adapting the culture (trying)

2011-06-27T01:17:00.001+02:00

The first week is soon over, and we are pretty sure there is nowhere in Fayetteville we have not yet seen. We have been to two different rivers to swim, which in this burning heat was amazing! Let's just say the first river was a little different from the Norwegian rivers, and that the second one was closer, just a lot warmer. On our list of Real American Experiences we can now add ice cream. Ordering one each of the smallest one possible was a bad idea... We soon discovered that what they so nicely have called small is like XXL in Norway/Denmark. We can also add yard sailing and farmers market to the list. Yard sailing is where people who wants to get rid of some of their not used stuff, put it outside their house really early in the morning, and those who wants stuff wake up at six and dive around in the city looking for signs where it says yard sale hoping they find a treasure. It is a lot of fun for those of us who like second hand! Today we went to church and tomorrow we are planning on bringing some kayaks to a lake close. We are doing good! Thank you, Ray.

First "Drive in" experience!

The Arkansas Experience

2011-06-23T20:02:00.001+02:00

You might be thinking what are they doing there? New York, Hollywood, Disneyland, Golden Gate...? No, we are in Arkansas. (Where? In Arkansas! Oh, there, em yea.) But: This is our third day here, and we are already pretty experienced in the American culture. We are drinking coffee, shopping at Walmart, watching college guys play football and observing american families say hi and bye to each other - and yes, we are not sure we could have told movies from the truth if we lived in all this; it really is the same;) And it is good. It is summer, sun and air condition. Soon we are off to the park and the river. See you all!

We are force feeding Hannah coffee, and she's smiling!

Johanna already likes coffee

Experiencing the US!

More experiencing

Blubbery pancakes for second breakfast

And (den erfarne kjøkkengjengeren) Hope (and Naomi) made the pancakes
while the Scandinavians observed.

Naomi scared by the crazy Dane

US of A

2011-06-21T18:00:00.001+02:00

The adventure has started! Yesterday we left the great country of Denmark and headed for other great places. London, Chicago, and now Arkansas! If you want to follow our latest adventure, we will (try) to post some words and hopefully some pictures here the next month. We just finished eating a delicious breakfast here in our little apartment in Hopes familys house. The weather is beautiful and we feel very blessed to be here with this amazing family.

Hannah enjoying life on Heathrow, London

We tried our luck as musicians. It never sounded as
good as we look

Got picked up by the amazing driver Hope

Practicing smiling to the camera. Just wait, we'll be really
good at the end of this trip!

Eg vil gjerne fortelje litt

2011-06-07T00:34:00.002+02:00

No er det grått. Eg veit at det er grått, for eg har vore utanføre døra i dag, og då var det grått. Gråare og gråare ettersom dagen vart lengre, og no er dagen nesten over og snart er det mørkt. Du veit kanskje at av og til er livet litt sånn; gråare og gråare jo lengre dagen varar. Sola kjem i grunn aldri opp, skyene er meir enn skyer, tunge lag med skodde ligg over landskapet og du kan ikkje sjå føre deg. Av og til har eg lurt litt dei siste vekene korleis livet mitt er. På eit vis har eg det alltid bra, berre med små dottar av skodde som seint smyg seg over landskapet og som eg stundom trør inn i, men som eg ikkje ser meg nøydd til å bli verande i. Kva om eg alltid får ha det sånn? Eg veit at det er ikkje slik det kjem til å bli, og lurar på om eg hadde forstått at eg var lukkeleg. I dag har eg ikkje sett så mykje, ikkje i livet, men her heime. I kveld, då eg køyrde ned frå Torpe og runda svingen der eg vanlegvis ser utover Øystese vart eg berre møtt av eit grått hav. Då tenkte eg på Gud. På korleis det står at Anden sveiv over vatnet og Gud sa "Bli lys!" Og det vart lys. Eg såg korleis skodda bølga seg bortover, bukta seg over haugane, sveiv nedover bakkane og tenkte på Den heilage ande. I dag i mi tankeverd var skodda Anden som i saktefilm sveiv over, gjennom den vesle bygda mi, og korleis det var å vere der nede, midt i Han, det lurte eg på. Ingen nemnde det då eg kom heim.

Fin utsikt til Øystese

Det var i dag. Lenge sa eg at det hadde regna kvar dag sidan eg kom heim, men no kan eg endeleg ikkje seie det lenger, og vil gjerne vise deg litt frå livet mitt dei siste to vekene. Det har vore fantastisk! Eg håpar du er like velsigna som meg.

Heima på Sandeid

Farmor og meg. Eg fekk sjå at lyset fortsatt brenn. Om ikkje som eit bål, så
i alle fall som eit stearinlys. Nydeleg, skinande.

Eg fekk sjå det fantastiske treet til farmor leve sin eigen
haust og spre seg over jorda som eit nydeleg, rosa teppe

Så reiste eg heim att og eg og Knut (minsten) lagde is i den nye ismaskina!

Til Torefjell med Andreas og Håkon. Du trur kanskje at eg var i teten? Det
hadde eg òg vore dersom me hadde snudd på veg ned og gått opp att.

Vakkert sjølv i det dei kallar uvêr. Øystese, Norheimsund, fjorden og vidda.

Tok meg tid til å fotografera meg sjølv òg, ja. Tenker eg
vil jo gjerne hugse mitt vakre, unge andlet når eg blir
sju og åtti.

Andreas på tur med sin litt spesielle ven Håkon.

Framnes. Eg fekk gleda av å vera med Ragnhild ein heil kveld! Takk.

Så til Bergen på besøk til dette vakre vesenet! Kaffi og kjoleshopping

... og legg merke til den nesten blå himmelflekken!

Så vart Bob Dylan sytti år, og eg og Knut åt oss tjukke og feite.

Så var det ut på tur! Utsikt nedover Hovland.

Eg og mor kasta bos i turistavfallsdunken og lata som me var turistar ved
Låtefoss

På Bjoa, hytto til farmor vart det laurdagsgraut

og regn. Men me storkoste oss (sjølv om Knut slo meg og mor i Scrabble)

Me fann furua (foro) eg og Knut

Krokeforo på 390 år Så gamal skal eg aldri bli, og det er
i grunn greitt synest eg.

Så har eg fletta håret som er så sørgjeleg kort.

Lagd sofavisning til det komande ekteparet Eide

Og feirt 22 årsdag i Prahls med vaflar, bryllaupskaka og tre meir eller mindre
gifte par. Stor stas!

Eg har bakt ein haug med eksprimentmuffins!

Og spandert det på blant anna Håkon (som slapp å eta
heile), Runar (som sa dei var gode!), Andreas, Thomas,
og i familiesekskap meir eller mindre frivillig.

Så fann eg gammal andletsmåling på loftet, og
etter å ha brukt den var andletet mitt så rart at
eg klæsja på ei andletsmaske. Eg har jo sett på
jenter flest at når dei har desse greiene i fjeset
skal dei ta bilete av seg sjølv, så det gjorde eg.
Og heilt merkeleg ser det ut. Det er kanskje
ikkje meg.

Så kom finvêret!

Og smalajaget!

Og dei fleste sauane som vanlegvis er snille som lam, viste seg frå si verste
side. Utanom godeste 90807 her som i grunn var ganske snill og grei og som
dei som har litt meir vit på det sa likna mest på ei ku.

Det vart seks timar.

Og han her er alltid lika søt. Sjølv etter nokre harde oppoverbakkar utanføre
stien, etter hundre sauar.

Så stoppa me og prata litt på Blomsete, og då me såg opp var sauene brått
vekk. Hans Kristian lurar på kva som hende. Ingvild er allereie i hælane på dei

Pustepause nesten på toppen!

Klokka halv elleve såg me toppen! Klar for å gå til Flyane
for å leggje seg.

Og jammen såg me ein søt liten/stor hare utanføre i skumringa!

Og dagen derpå, etter at me hadde bore salt kom sauene heilt til Flyane dei
òg. I alle fall godt over tretti av dei.

Og me menneske? Nja. Me hadde ein perfekt dag!

Sjekk ho til venstre! Fin stil!

Mor kom opp etter jobb og åt middag med Ingvild, Anne og meg.

Ingvild signerar hytteboka utanføre Skarpasælet

Og mor er klar for å gå heim, klokka nerma seg halv ni!

Femårsflaum på gang?

Så kom me til Fitjadalen

Sånn var himmelen den eine, velsignande dagen. Takk!

Sånn var det. Livet. Eg ser litt unatuleg ut på biletet, men det
er no meg. I natt drøymde eg at eg hadde ei lita jente på tre mnd
som eg ikkje visste om. Mon tru kva eg skal drøyme i natt?

Her skal eg snart

2011-05-31T10:55:00.001+02:00

Sí, todavía está lloviendo...

Donde vivo ahora: está lloviendo

2011-05-21T14:24:00.001+02:00

Staden er Noreg og vêret er regn. Ja, det stemmer det du tenker: Vestlandet.

Tid slutt.

2011-05-15T17:31:00.000+02:00

Så kom den stunda som eg alltid har visst at kom til å kome, men som eg enno ikkje har skjønt at eg har trødd inn i.

Chau Buenos Aires,
ya te extraño a vos, Argentina

2011-05-14T17:44:00.001+02:00

Alle gode ting må ta slutt, er det ikkje noko i den duren dei seier? No skal eg heim. Eller i alle fall snart. I dag er siste dagen, og i morgon har eg berre tid til å pakka ferdig å komma meg til flyplassen. No har eg sjekka at eg kan ha med meg to kolli, så den superkulestore kofferten min er klar til å fyllast opp, og min vesle, søte bag-/veskting må berre manna seg opp til å bli baggasje han òg. Det har på ingen måte gått opp for meg at eg skal reisa i morgon, og når eg no snart set meg på Subteen (undergrunnen) og tek linea E til Bolivar, då veit eg ikkje om eg skjønar at det kan vere siste gong. Det er ikkje noko tap akkurat det, då. Undergrunnen her er ein sauna av dimensjonar! Den raude linja er værst, så kjem vel den lilla grunna bråket, mørkeblå scorar på å vera berg-og-dalbane, men når det er fult kan dette ende i mykje uønska nærkontakt fordi det alltid er nokon som ikkje får ein stad å halde seg, og så tek ho meg til Retiro, til staden der alle dei store ut-av-byenbussane går frå og som alltid er så full av folk at eg ikkje ein gong har plass til å lure på kor dei kjem frå alle saman. Den gule linja er favoritten, ho er ny og har store, fint farga og fliselagde stasjonar. Alt utanom vognene ser nytt ut, og dei er i tillegg av same sorten som lilla, linja med det værste bråket. Oransj har eg faktisk aldri teke, men så byrjar ho i enden av lilla, og eg som føler eg bur langt nok vekke bur ikkje ein gong halvvegs ute. Så grøn: Linja som tek deg til Recoleta, Palermo og Belgrano, den ein skulle trudd var full av sossar og den øverste bohemen. Og lyseblå som berre er der og eg aldri tek og som eg ikkje veit kor går, for ho fører berre mot sånn midt i mellom.

Har eg akkurat skrive eit innlegg om undergrunnen i Capital Federal? Det kan verka sånn, ja. Kanskje blir det mitt hej då Buenos Aires. Eg gledar meg villt til å koma tilbake og reisa gjennom Argentina - landet som verkeleg har alt!

Caféliv og oppgåveskriving

Kan du skimte Obelisken i enden av gata?

El obelisco

Det alle snakkar om

2011-05-11T21:10:00.001+02:00

Øystese

Buenos Aires

Når no vêrutsiktene ser omtrent like ut for Buenos Aires og Øystese framover kan det vel ikkje vera så gale å reisa heim. Einaste er at skyene i Øystese har regndråpar under seg, og det har dei stort sett ikkje i BsAs, men kva anna kan ein venta? Det er jo tross alt Aust- mot Vestlandet. Legg merke til at einaste dagen det kanskje skal bli sol heima er 17.mai, og sola er merka med teiknet for veldig usikkert. Kjelde yr.no

Picture time!

2011-05-10T18:34:00.001+02:00

Den vesle ferien min på Vestlandet er over. Det vart ikkje så mange bilete, men her er nokre som kanskje kan vera verdt å kikka på. Det var ein fantastisk ferie med steikande haustsol, nye, flotte menneske, minneverdige opplevingar og bekymringslaust turistliv!

Solnedgang i Buenos Aires

Buenos Aires

Mendoza, Plaza Independencia

Bodegas, vingardtur

Bodega

Haustvindruetre

Arbeid

Parkdag i sola!

Love.

Kven ynskjer seg vel ikkje ein sånn!?

Mendoza. Byen med breie gater, stille, opne plassar og leikande vatn

Haust

Spasertur med ettermiddagssola i ryggen

Heimover.

Morgondugg på åkeren

PS: Om du om eit lite år ser ein film på YouTube av ein franskmann i kvit boxer og ingenting anna som driv og går ut og inn av biletet i mange av landa me har her i verda, så vit at eg har redda RayBansene hans frå den sikre død og imponert han med all min tekniske kunnskap.

Mendoza

2011-05-08T01:26:00.002+02:00

Ja, eg har teke turen att! Kvifor? Eg opna Lonely Planet Argentina tilfeldig, hamna på Mendoza og der stod det noko som "If you are (foolishly enough) planning on spending only one or two days in..." og kva anna enn konkurranseinstinktet kan slå inn her? Eg er vel ingen fool! Så eg set prikken over i-en ved å legge til tre dagar i Mendoza oppå dei to eg hadde frå før. I tilleg: Ein liten ferie kjentes ikkje feil, og sidan eg tek han åleina blei det enklast å reisa ein plass eg veit at den svært så utvikla retningssansen min strekk til!

Då eg kom hit gjekk eg rett på "ungdoms"turistkontoret og sa at eg ville ha noko å gjera, og det var ikkje så vanskeleg for dei å finna noko lurt, så no har eg vore turist! I går reiste eg på guida vingardtur saman med ein gjeng frå Israel, me besøkte to bodegos og eit olivenoljepresseri, og åt olivenolje og smakte på ein haug med både raud og kvit vin, to ting mor og far ikkje har vore flink til å læra meg opp til å lika, og som eg difor likar deretter -- shame on you! Så var det grilling med Israel ++ på kvelden. I dag har eg vore på fjelltur i det nydelege landskapet utanføre byen Mendoza i herleg, varmande haustsol. På veg ned var det rappellering og så var det lunsj og rafting. Fantastisk dag med kaldt vatn og varm dusj. No går eg snart bort til spansken, fransken og iren som eg var på tur med i dag, og skal prøva så godt eg kan å unngå stakkars Mister Eg-driv-hostellet som vil ha meg til å ta ein drink med han (me er jo tross alt gamle kjende!). Heldigvis bur eg på rom med fira vaksne menn som passar godt på meg.

Hei og hopp og all velsignelse til deg!
PS: Eg har eit par bilete, så når eg får moglegheit skal dei ut på denne flotte bloggen. Keep posted!

Haust

2011-05-03T04:41:00.000+02:00

No blæs vinden gjennom og stryk meg kaldt på ryggen, oppover magen, inn ermane på genseren og får håra på armane til å reisa seg. Gule blad ligg strødd utover gatene og virvlar i sirklar i vindkasta. Folk er som vêret her, kaldare. Dei har tatt på seg jakker, huer, skjerf og stenger kjenslene inne, varmar dei bak to kryssa armar. Dei bøyer hovudet mot vinden og ser ikkje lenger på deg og smiler. Så dukkar sola fram. Ingen ser noko, alle berre smiler litt for seg sjølv, let armane falle og løftar hovudet stolt mot varmen. Det er kaldt med gløtt av varme.

Det er berre 14 grader i Buenos Aires og eg frys på hendene sjølv når dei er i lomma.

Litt bilete frå BsAs i dag:

Eller midt i mellom...

2011-04-28T01:35:00.000+02:00

Eg sit midt i mellom to eksamenar og er ikkje det minste nervøs. Eg er ikkje klar til å ha eksamen i morgon, men får meg ikkje til å førebu meg heller. Må pugge litt, lese litt, det burde vera lett. Kjempelett! Eg tenker på korleis den siste tida her i Buenos Aires kjem til å bli. Det er berre nokre dagar til heimreise og eg er ikkje klar til å gå, ikkje i det heile. Det er ikkje berre nokre dagar, i grunn fleire veker, men no er datoen sett. Eg veit kor tid eg skal reise og eg får ein klump i magen når eg tenker på det. No når alt er heilt bestemt er det liksom så nær. Eg trur det er perfekt timing. Eg trur berre det er ein ting som kjem til å kanskje lida litt grunna avgjersla: Literatureksamen. Men det får så vera. Eg førebur meg ikkje akkurat som ein gal til eksamenen i morgon heller. I staden ser eg på Dollhouse og et frukostblanding. Ynsk meg lukke til!

Feliz pascua! God påske!

2011-04-25T02:16:00.001+02:00

Eg tenkte eg skulle legge til ein påskejesusbilete, men så fann eg ut at det denne
påska passa betre med ein påskehare som studerer hardt for å bestå andre
påskedagseksamenen sin. Les kvifor her i denne velutforma teksten om livet:

Helga har gått fort. Det er merkeleg korleis alt driv og går så fort alltid. Eg har vore her i tre månadar, og har berre ein liten att. I dag har eg feirt at Jesus stod opp att frå dei døde med å køyra bil, lesa til eksamen og sjå Grey's Anatomy, så eg skal ikkje klaga. Det er godt å tenke på at i morgon er nok ein fridag (kvifor det, eigentleg? Er det kanskje for å ha ein dag å kome seg på etter at ein har sett at, jo, Jesus stod opp att etter at han døde? For å kome over sjokket altså.) for alle som sit på rumpa og vandrar rundt med ski på beina heime i Noreg. Her i Buenos Aires driv me ikkje med slike latmannskomeoversjokketfridagar, her nyttar me liksågodt skjærtorsdag og langfredag som lesedagar - kvifor kaste inn slike unødvendige dagar med fri når ein allereie har to klare til å fyllast?- og så tek me eksamen på andre påskedag. Andre påskedag. Ja, du las rett: Eksamen andre påskedag. Så i staden for å dasse rundt på ski, ete påskeeggrestar og stå ein time i kø for å betala bompengar i Åkrafjorden på veg heim frå Langesund sit eg på rumpa på harde trebenkar og skriv ned ord som voz pasiva, impersonal, reflexivo falso, recíproco, pronominal for å forklare bruken av se, og prøver å tenkje korleis ein brukar pluscuamperfecto de subjuntivo og preterito indefinido medan eg overset ein avisartikkel som byrjar med Kvinner i narkotikaens infanteri - Hovudperson i narkosongar og høgvørd medlem av det meksikanske narkoaristokratiet og inneheld ord og setningar som eg nesten ikkje kan på norsk ein gong: I motsetnad til innverknaden og mediedekninga rundt ... føretak ... transnasjonale ... tallause narkotikainfanteria. Då er ein jammen takksam for at ein ikkje får bruke ordbok på eksamen. God (andre) påske(dag)!

2011-04-18T20:48:00.000+02:00

Det er måndag att. Eg trudde det akkurat var måndag, men det viser deg at det er ei heil veke sidan. Det er heller ikkje så lenge sidan måndagen før det att, men likevel seier dei to veker, to lange eller to korte veker er akkurat like lenge. Måndag, skule til halv tolv og frå seks på kvelden. Det er ikkje mange skuledagar att, sjølv om me ikkje har så mykje påskeferie. Skjærtorsdag og langfredag fri, så er det første eksamen andre påskedag. Eg sit og prøver å læra meg dei ulike orda ein brukar for å grunngi gramatiske ting. Antecedente desconocido, pulscuamperfecto de subjuntivo. Eg har aldri vore spesielt god på sånne ord.

Maria, meg og Marlene før me drukna i regnet natt til sundag. Me snakkar
regnvatn til anklane då me gjekk ut døra. Godt val det der med å gå ut døra.

Buenos Aires. Ein tanke om livet no.

2011-04-09T07:01:00.000+02:00

It's always been a city where the poor were plentiful and where one had to walk with occasional jumps to dodge piles of dog shit. Its only beauty is what the human imagination attributes to it. It's not surrounder by sea and hills, like Hong Kong and Nagasaki, nor does it lie on a trade route along which civilization has navigated for centuries, like London, Paris, Florence, Geneva, Prague and Vienna. No traveler arrives in Buenos Aires en route to somewhere else. Beyond the city there is no somewhere else: the spaces of nothing that open up to the south were called, on sixteenth-century maps, Land of Unknows Sea, Land of the Circle and Land of Giants, the allegorical names of none-existence. Only a city that had denied so much beauty can have, even in adversity, such an affecting beauty.

El cantor de tango / The Tango Singer av T.E. Martínez

Dei seier det er noko med Buenos Aires. Alle elskar Buenos Aires. Eg ser kvifor, eller i alle fall trur eg eg ser litt kvifor. Alle sa at eg kom til å elske byen, det var deira favorittby/-stad her i verda. Eg likar meg her. Store hus, annakvart med nydeleg engelsk/fransk 20-talsarkitektur og flate sementblokker i grått. Puerto Madero med sine enorme, moderne kontorbygningar og dresskledde menn. Recoleta med bohemen, flotte blokker med parkar som hagar og store balkongar. Constitución med små og halvstore halvrivne og slitte bygningar, folkemengdar, øydelagde måling og bedande auge. San Telmo med turistane, antikvitetane og dei tusen, vakre husa og gatene. Boca og Retiro med fargane, Florida med dei største folkemengdane eg har sett. Store tre langs dei firkanta gatene, kvartal i perfekt struktur; fire calles og ein avenida, fire gater og ei hovudgate. Einvegskøyring er eit stikkord. Caféliv på høgt nivå. Over alt. Ein café på kvart hjørne, café con leche y dos medialunas, por favor. Timar ut og timar inn. Alle har det travelt, men kan sitte lenge likevel, kan nyte livet. Dei tullar ikkje når dei seier River - Boca. Helgene er livsnyting med fest til sola står opp og helst endå litt lenger. Ingen har høyrt om stille, om soving. Ein storby med lunger, ikkje så mykje at han kan leve opp til namnet sitt på nokon måte, men dei uendelege parkane og skogane i Palermo, dei kunstneriske, livsfylte parkane i Recoleta, naturreservatet og smågrøne flekkar rundtom her og der gir ei kjensle av fridom i stresset. Folk som skal fram, som veit å komme seg fram, folk som skal selge, folk som kan rope, folk som berre går forbi, folk som tiggar, som nesten tiggar, folk som jobbar i butikkar, på bakeri, på restaurantar, folk som lever og andar i byen og som ikkje kjenner noko anna. Eg har vore i Uruguay seier dei når eg spør. Ein time tek det med båten, ein time og litt over hundre argentinske pesos. Bos og skit i alle variantar over alt, søppeltømmarar som jobbar så fort at dei ikkje stoppar bilen for å plukke opp det dei hentar, men hoppar av, grip tak, hiv inn, spring etter bilen. Kven fann på at det går an å berre leggje boset som skal hentast på fortauet utanføre huset, og så blir det henta i løpet av natta? - Forhåpentlegvis. - Kanskje var det dei som no går rundt med handlevognene sine og opnar posane og ser etter -- ja, kva som helst? Kanskje var det dei som måtte ha betalt bosdunkar til elleve millionar innbyggjarar? Små menneske med store vogner, skranglande metall, papplater eller samanrulla madrasser. Lukter, stankar, dunster. Mat, musikk og summande, overdøyvande stemmer. Stille er noko som er til berre i det læraren trekk pusten eller i det sekundet før stormen. Liv, røre, meining, meiningsløyse. Eg forstår ikkje så mykje, men eg likar det eg ikkje forstår, og eg prøver å skjøne det eg allereie forstår og kanskje ein dag likar eg det óg. Men for no drøymer eg om ei anna verd medan eg nyter den eg er i, syng ein stille song om det som ikkje er her og veit at når det er meg eg syng om, då vil eg krype saman i stilla og tenke på Buenos Aires til hjarta ikkje orkar å vere ope lenger.

Av og til. Eller ofte.

2011-04-08T03:44:00.000+02:00

Av og til berre dett eg bakover i senga, blir liggjande på ryggen, lukkar auga og ser for meg at det er du som driv og puslar med noko der i motsatt ende av rommet mitt. Deg, og ingen andre. Så, rett før eg skal til å spørre deg om noko, opnar eg auga, ser opp i det ukjende, men velkjende taket og sukkar litt inni meg. Eg veit jo at det ikkje er deg, men eg snur meg ikkje for å sjå kven som sit der. Eg kan jo drøyme litt, stille for meg sjølv. Drøyme, og late som om eg ikkje har vakna. Kanskje er det sånn ein blir gal? Men kanskje er det sånn ein blir lukkeleg óg. Eg seier ikkje at eg ikkje kan vere lukkeleg utan deg, men eg lurar litt på om eg tenker det. Det er så ulikt kva ein seier og kva ein tenker, sjølv når ein seier det ein tenker. Av og til så seier eg det eg tenker og då er det ingen som forstår. Då ser dei på meg med blikket og eg kan ikkje sjå om dei trur eg er galen eller berre veldig søt. Eg skal ikkje seie at eg ikkje er søt, for det var det ein gong ein som tenkte, men eg held alle knappane mine på at dei trur eg er galen. I alle fall litt innerst inne. Alle er nok det. Eg har sett det. Men no dett eg snart bakover, lukker auga og tenker ikkje på dei lengre. Tenker berre på deg, og så smiler eg stort inni meg.

Hostell og sånt. Utruleg kva ein kan skrive om på ein blogg. Kanskje eg skal leggje ved eit bilete så det i alle fall blir litt å sjå på?

2011-04-08T03:12:00.000+02:00

Første: Pinamar, hotell med fint bad med den minste dusjen eg har sett. Ja, eg greidde å snu meg, men berre tretti grader. Kven treng vel meir? Eg skal ikkje klaga, det var tross alt eit dusjforheng som kunne dyttast ut med albogane når eg skulle ta armane opp for å vaske håret. Null stress.

Andre: Valería, nydeleg stad hundre meter frå havet med strandsand og gras heilt opptil døra. Dama i resepsjonen hadde ein lei tendens til å ikkje smila, men siste dagen då me innrømde at me ikkje hadde blitt heilt ferdige med puslespelet vårt av dei sju underverka på 1500 brikker som ho hadde lurt sånn på, flasha ho eit lite smil og gav oss nokre trøystande ord. TV på rommet gjorde dagane kortare enn vanleg, og nattevakten hadde det med å bli skuffa når me kom heim tidleg, ikkje var på fest, og i tillegg endte opp med å bestille pizza og sjå Titanic på rommet på den O-så-store partykvelden over alle partykveldar. Stakkars mann, orsak at me skuffa deg så inderleg.

Tredje: Mendoza, nær busstasjonen. Eg burde kanskje visst at alt som er nær ein stor busstasjon skal ein krysse over før ein let biletet av staden dukka opp bakerst i tankeboksen, men det var jo ikkje noko tull altså! Me fekk eige bad som berre var for oss og som me berre trengte å gå over gangen for å finne. I tillegg var det inkludert frukost -- halvtørre, flate rundstykker og opp til to typar plommesyltetøy. Og som om ikkje det var nok, så kunne me i tillegg ta så mykje me ville.

Fjerde: Santiago. Nydeleg, stort rom med opne, gigantiske vindauger, svært bad og ... ja ... me snakkar nydeleg, stort hus (eg gjentek stort i mangel på fleire synonym)

Femte: Viña del Mar. Rett i nærleiken av stranda, noko me ikkje var plaga av å merke sidan det ikkje var vindauge på rommet. Vågde meg ikkje til å prøve dusjen, men ryktene seier at det kun var kaldt vatn -- ikkje det at det plagar meg på nokon måte når det er veldig varmt ute. Det vart ikkje strandvêr den dagen. Men lyset på badet fungerte stort sett, golvet såg vaska ut, men det var ikkje sånn at eg prøvde å røre ved det utan ein skosåle mellom oss. Dette var forresten ikkje eit hostell, men hotell.

Sjette: Mendoza ein gong til. Klokka var halv fem om morgonen og heldigvis hadde me booka rom på eit hostell med døgnopen innsjekking. Då me hadde traska gjennom Mendozas mange gater og stod utanføre hostellet såg det mistenkeleg stengt ut, og namnet var ikkje akkurat det me trudde det skulle vere. Det var det då heller ikkje, men me fekk hjelp av nokre hyggjelege damer og ein ikkje så hyggjeleg mann på nokre hotell rett i nærleiken, og dei fann eit rom til oss på eit anna hostell, og dit gjekk me. Eg er ganske sikker på at det kunne ha vore verre. Eller, eg trur i alle fall det kunne ha vore verre. Det var f.eks. ingen kakelakkar på rommet, og det var inkludert både nattbordslampe (som ikkje fungerte), nattbord (neidå, no tullar eg!), puter (utan putetrekk vel å merke. Har du nokon gong tenkt på all den klesvasken du kan spare på å berre putte puta under lakenet?), air condition med lyd (! Ja, rett og slett så mykje at me lurt på om veggane skulle halde), eit eige rom for bad (døra fungerte ikkje, men ein kan kalle det eit eige rom likevel?) og toalett på dette eigne rommet (toalettet var ikkje heilt i orden, men når ein er trøytt så søv ein gjerne gjennom drypp, drypp, drypp likevel). Og gode naboar hadde me óg! Eg er ganske sikker på at dei aldri hadde sett jenter før i sitt liv, og dei kom heim frå fest akkurat i det me gjekk inn døra på hostellet. Det er vel det ein kallar skjebnebestemt møte? Eller var det karma?

Sjuande: Mendoza tambíen. Veldig koseleg, vindauge, felles dusj og fire sengeplassar på rommet. Perfekt til avslapning!

Eg er spent på kor turen ber, kva som blir nummer åtta.

How to auke sjølvkjensla før eksamen

2011-04-06T05:11:00.005+02:00

Kopiert fra ©bt 5.3.2011 - http://www.bt.no/quiz/?id=11971

Det nærmar seg eksamen og eg sit her i senga mi og føler meg ikkje så veldig klar for akkurat det. Eg byrjar ikkje å få panikk eller stresse eller noko, men er heller ikkje fylt av harmoniske og fredfulle kjensler for denne hendinga som skal til å ta stad. Eg valde å gjera noko med dette, gjekk inn på bt.no sine quizar, søkte på spansk, og det viste seg faktisk at eg er ganske god (jf under)! Eksamen -- here I come!

Muy bien! :-)
Du fikk 6 rette av 6 mulige

svært bra
Du fikk 6 rette av 6 mulige

GOOD

Du fikk 9 rette av 9 mulige

Niks

Du fikk 17 rette av 17 mulige

Derimot om eg kan maten på spansk? Ehh, ikkje så bra (sjølv om det stod: Ja, du har all rett til å si at du vet maten på spansk!)

Du fikk 9 rette av 12 mulige

Illustrasjonsfoto: Det er ikkje det at eg ikkje har nok å lesa.

Det kan nemnast at eg i tillegg såg enkelte feil i desse testane, og det kunne vel ikkje anna enn å auke sjølvtillita endå nokre hakk-- eller? Dette kan truleg òg brukast dersom du skal ha eksamen i andre fag, det er mange testar der ute! Que duermas bien y tengas un bien día mañana! Nos vemos:)

Illustrasjonsfoto II: hardt studentliv.

Først litt om meg, så eit ord om Hilde (og Andreas)

2011-04-05T20:33:00.003+02:00

Haust i Buenos Aires er verkeleg herleg! Dei siste dagane har eg vakna om morgonen og ti eller tjue minutt seinare er eg utav døra. Eg går innom bakeriet på veg til skulen og kjøper nysteikte rundstykker, fire stykk for halvannan pesos og ein medialuna (crossant) viss eg er veldig spandabel med meg sjølv. Går på bussen til skulen, seier "uno veinte, por favor" til sjåføren og står der saman med mange argentinarar eg aldri har sett før i halvsøvne, gjerne med musikk på øyra. Så går eg av bussen, oppdagar at det er strålande solskin ute og traskar mot skulen iført sko, bukse og genser. Eller skjørt. Eller singlett. No er det sånn tid at eg kan gå med akkurat det eg vil utan å fryse eller vere for varm. På skulen lærer eg litt eitt og hitt, men føler stort sett at eg kjem like dum ut frå klasserommet som eg var då eg gjekk inn. Så er det lekser. Dei siste dagane har eg lese og det er ei utruleg god kjensle å koma på skulen og vita at du har gjort det du skal, kan følge med i den stort sett ikkjeeksisterande konversasjonen, og har gjort ein innsats for å lære noko. I dag fekk eg to karamellar av litteraturlæraren for å svare rett på spørsmål i timen, så det svarar seg i høg grad å vera førebudd!

Og så må eg få seie Gratulera til Hilde og Andreas! Og versågod for at eg var med å føre dykk saman. Eller ja, eg likar i alle fall å tru det sjølv om eg ikkje var der den gongen for fire år, ein månad og to dagar sidan på den verandaen, men var flink å halde meg unna. Inga årsak. De har begge nydelege smil og varme hjarter. Gledar meg til å kome på besøk til dykk i haust!

Hilde, du er enno litt min;)

Me tre, me har det fint saman, ikkje sant?

How to look good

2011-04-02T19:56:00.001+02:00

Første og viktigaste steg i korleis-sjå-bra-ut-prosessen er å ... nei, eigentleg så vil eg berre visa fram min nye hårfarge. Ein liten strek i rekninga er at eg faktisk ikkje har så bra webkamera at han vert rettferdiggjort. For dei av dykk som føl med på livet mitt her i den store verda hugsar kanskje at eg farga håret mitt blått då eg var i Tyskland? For så å gå til ein veldig snill frisør som bleika håret mitt. Eg har no endeleg kvitta meg med det flotte tysklandsbleika håret + ein god del stirring, plystring og hyggelege kommentarar om utsjånaden min på gata. Mennene som før vart mo i knea då eg gjekk forbi med mitt blonde hår, er no berre på meg som om eg var ei jente med nesten blondt hår. Eg lever enno, lever du?

Demonstrasjon av how to show off your posing talent.

Det er forresten berre å seie i frå viss du vil høyre noko om Buenos Aires, spansk eller andre skriveri, eg er ikkje alltid så vanskeleg å be.

På reisefot!

2011-03-29T04:04:00.000+02:00

No er eg tilbake i Buenos Aires etter ni dagar på reis! Godt å kome seg vekk litt og sjå litt meir av verda. Turen gjekk: Capital --> Mendoza (15 timar) to dagar --> Santiago de Chile --> Valparaiso og Viña del Mar --> Santiago (til saman fire dagar) --> Mendoza --> Buenos Aires. Me encantó el viaje! Gracias a Emilie, Rodrigo y sus padres, Damián y Nico! Kanskje fortel eg meir seinare, men no legg eg berre ved eit par bilete som dei som har Facebook kan sjå der om dei vil:

Emilie ved eit lite vatn i Viña, Chile

Havet! Finally <3

Eit slags frityrsteikt brød med noko tomat/chilisaus på. Ikkje gale;)

To vakre jenter på turistbusstur i Santiago de Chile

Rodrigo og meg (og Emilie) på bar-/middagstur i Santiago

Endeleg på rett side av kontinentet til å sjå solnedgangen!

Mendoza heilt vest i Argentina, ved foten av Andesfjella

Glad i kortspel, bladlesing, vakthund og parklivet! Mendoza.

VELDIG klar for å springe utfor kanten. Paragliding i Mendoza!

Klar for å fly!

Om langt og lenge og lengre enn langt

2011-03-22T00:51:00.000+01:00

Det er ferietid att, og eg har nok ein gong slått meg saman med Emilie og teke beina fatt til busstasjonen for å reise ut i den store argentiske verda og litt til. Dei to siste dagane har me vore i Mendoza, ein by 15 timar med buss vest for Buenos Aires som ligg ved foten av Andesfjella og er kjent for vakker natur og vin. Me slo oss litt laus og prøvde ut paragliding frå eit litt lavare fjell litt utanføre byen, og det var verkeleg heilt faktastisk! Nydeleg å sveve der oppe og sjå ned på ei nydeleg utsikt!

I dag tidleg kom me til Santiago de Chile etter ein busstur på sju timar, og skal vera i Chile dei neste fira dagane. Her bur me på hostellet til (følg godt med no) foreldrene til den chilenske kjærasten til ei veldig søt norsk jente som går i klassen til Emilie som eg reiser med. Alt er vel og bra! Eit kyss frå Chile <3

Jommen sa eg kaldt!

2011-03-14T19:34:00.000+01:00

Ja, det er tydeleg at det byrjar å haustast så smått her i Buenos Aires. Fredagen var varm som berre det, og natt til laurdag var mi mest lettkledde natt hittil, og første natta eg sov utan laken over meg i det heile. Dei to siste dagane derimot har vore kjølege, og i skuggen er det direkte kaldt. I dag gjekk eg på skulen med bukse (39 kroner frå Cubus), sokkar (tre par for 10 pesos, fake Nike) og sko (oransje skinn frå Buenos Aires), stor t-skjorte (gratis/arvegods/stolen frå fattige dominikanarar) (såklart med singlett (H&M, 98 kroner, kjøpt til teaterførestilling) under), jakke (kjøpt for 124 kroner på 75%) og skjerf (7 euro på H&M på flyplassen i Düsseldorf). Var nesten så eg fraus litt på veg frå bussen til fakultetet der eg spaserte gatelangs i skuggen.

Trur det var cirka 20'c ute. Skal eg tru ein av mine argentinske vener, skal det bli varmare i morgon att, men den varmaste sommaren er nok over. På ein måte skal det bli godt å ta på seg litt meir klede og ikkje sveitte så mykje;)

Eg byrjar å innsjå at eg snart skal heim. Eg skal jo strengt tatt ikkje det, men tida fyk, og er allereie halvvegs, så eg førebur meg litt smått på flyturen heim. Datoen er forresten ikkje sett enno, så me får sjå når det blir. For dei som håpar eg kjem att snart, så tenker eg slutten av mai, har nemleg ferieplanar med Hannah (Hope) 20.juni - 20.juli. Eg kjenner at eg likar livet, og gledar meg til tida framover.

Har forresten veldig lyst til å læra meg å stå på longboard, men då treng eg eit brett, og det er ganske dyrt. Tek gjerne imot donasjonar -- har jo snart bursdag, og det er ikkje så lenge til jul, så det kan kombinerast!

Marlene (argentinsk), meg og Emilie

PS: Manglar berre biletet av meg sjølv så har eg den perfekte stil og klesbloggen! Jippi!

Langhelg på gang!

2011-03-05T19:37:00.002+01:00

Eg poserer for at Emilie skal kunne ta bilete av kinokøen. Syns ikkje på biletet,
men er heilt ekstrem! Kjekt med kino;)

Tida går. Fort. Heilt utruleg kor raskt ei veke er over og ei ny byrjar, men samstundes har eg berre vore her ein månad, og det er mykje tid att! Denne helga er det langhelg i Argentina, altså dei fleste/mange har fri måndag og tysdag og reiser utav storbyen Buenos Aires for å slappa litt av på landsbygda, dei mindre byane langs Atlanterhavet eller tek seg ein strandferie til Uruguay. Det er karneval i helga, så det er i grunn litt synd at eg skal vekk ein tur. Eg og Emilie fer snart til Pinamar, cirka fem timar sør for byen for å - ja - slappa av. Koma oss litt vekk frå det travle bylivet!

Skulen går greitt, det er nok å lese og nesten nok som blir lest. Eller, ja, ikkje heilt nok kanskje. Men det er kjekt. Eg trivest! Har vore eit par dagar i ein park i bydelen Recoleta saman med nokre svenskar frå klassen for å stå på longboard. Eg prøvde for fyrste gong hin dagen, og det var utruleg kjekt! I tillegg møtte me ein gjeng i ein annan del av parken som dreiv og gjekk på slakkline, og hang med dei nokre timar, prata litt spansk og prøvde meg på lina -- ikkje lett! Men må nett nemne at Jakob, svensken, var veldig god!

No skal jentene på rommet mitt - og dei fleste andre som ikkje har reist vekk - på Shakira- og Marley jr-konsert, eg skal legge dei siste tinga i min fake Billabong sekk som allereie held på å rakne, ta på skoa og vende nasa mot grava til Eva Perón (tidlegare presidentkone) sin gravstad, middag og fem timar busstur sørover. Sender nokre kyss på kinna til dykk kjære der heime, på skikkeleg argentinsk vis, og seier hasta luego! no skal eg på ferie;)

Eva Perón. Visste du at etter at ho døydde blei det gjort eit forsøk frå den nye
kona til Perón å overføre Eva sine gode eigenskapar til henne ved å plassere
kroppane nær kvarandre og gjere litt heksekunst.

Åjadda, nokon veit å posere som ein ekte turist! Kan du?

Brownie med karamell og marengs til dessert + ein stykk god stol! Digg.

Litt bilete frå Buenos Aires. Med vekt på litt.

2011-02-19T18:09:00.002+01:00

Emilie og meg i -- jepp -- ei rulletrapp!

Leiking i Parque Norte. Me gusta!

Parque Note! Digg med litt sol, sommar og bading
- sjølv om det berre var i basseng

Biff, raudvin og stasleg selskap.
Ardian, Emilie, Torgeir og meg

Emilie og meg. Bilete (c) Emilie

Hola amigos!

2011-02-17T17:15:00.001+01:00

Quiero decir ustedes como está todo acá, pero no sé exactamente que puedo decir. Es mucho. Buenos Aires es grande, muy grande. Cada día me gusta la ciudad más, conozco la gente y los estudiantes de Kulturstudier mas. Me gustan los arboles en los calles y el sol ardiente, pero la sombra es mejor para mi piel blanco. En Cabarete siempre yo iba a la playa y nadaba todo el tiempo, pero acá no hay posibilidades como allá, y mis amigos y yo vamos a la cine, tomamos café, cenamos, estudiamos o estamos dentro la casa para hacer nada. Yo sé que no soy una chica de las ciudades, y me alegro de que normalmente no vivo en Buenos Aires o en otra ciudad. Me gusta, pero me no encanta. Tengo un plan para visitar JUCUM acá, y espero que encontrar una iglesia en que puede participar. Hasta luego mis amigos! Espero que estén bien <3

Send meg eit brev!

2011-02-14T20:29:00.001+01:00

Eller ein Freia sjokolade -- sukk. Adressa mi er:

Johanna Tokheim, room 3
Hostel Pichinca
Pichincha 1033
Codigo Postal Pichincha 1219
Buenos Aires

How to write 1500 words about Ulrica en español

2011-02-11T17:19:00.000+01:00

I don't know, please tell me!
My teacher said something about starting where nothing made sense or something, but how do I do that?

Sånn ser eg ut no for tida. Kjekt med web cam..? Smila?
Nei, ikkje akkurat no. Elles takk!

2011-02-09T02:42:00.000+01:00

Eit raskt innlegg for å seie at det går bra her i Argentina. Eg er klar for å legge meg og for å gå på skulen att i morgon. Eg byrja på måndag, og det ser bra ut så langt i alle fall!

Skype

2011-02-05T04:10:00.000+01:00

Yesterday I Skyped with Ragnhild, and she was kind enough to take these video call snapshots and share them with me, so now I can show you how Argentina is!

I've been here five days and have talked to Hannah, Ragnhild, Roger, Hilde, Lars-Kristoffer, Mirjam, Erling, mor, Knut and Trygve. This looks very promising! Maybe I'll call farmor tomorrow, because I miss my amazing and sweet farmor <3 Thank you technology!

Argentina

2011-02-02T01:31:00.000+01:00

Eg er trygt framme og godt plassert på eit midlertidig rom her i San Cristobal i Buenos Aires. Ver så snill å prøv å ikkje uroe deg så mykje, for det går bra :) Glad i deg.

How to change - a post about me

2011-01-29T20:07:00.003+01:00

This is me. Or it used to be.

Me with my natural hair color and beautiful smile.

Then i changed. It was easy.

Really easy. To do the same you need:
really blond hair, one box of brown color for the
hair, 25 min, a shower and a friend.

This is me now. How to change again? It's easy. You need: A really sweet, nice, German hairdresser that doesn't speak English, three hours, a DVD with information on how-to-cut-this-haircut, Google translate, closed eyes, and enough color (yellow) to dye your hair three times + some black stripes.

And that's it! You can now look just like me! Enjoy!

So, I added this picture because I look normal. You can hardly see my funny back, yellow hair, and the drawers in the background are really cool.

utan tittel

2011-01-28T15:44:00.000+01:00

Det står ein tom middagstallerken ved sida av meg på bordet, og panna med poteter er fortsatt halvfull. Eg har akkuratt nytt mat i overflod, laga med kjærleik på komfyren heime på kjøkkenet av verdas beste mor. Knut sit på ein pinnetol og lagar ein ballettdansar med kokkehatt av fyrstikker, eit kronestykke, ei kvittering og litt tape. Eg trur han eigentleg ryddar rommet. Eg har ikkje noko å skrive. Eg har fylt meg opp, men ikkje med ord. Eg har fått i overflod, men eg strøymer ikkje over. Eg har eit ønske om at det skal strøyma elver av levande vatn frå mitt indre. For eg trur og har anden, og brått strøymer det verkeleg elvar frå mitt indre. Ikkje frå meg, men ved meg. Før i dag sa eg til Andreas at eg aldri skreiv lengre. Han foreslo at eg kunne jo berre byrje att. Eg har nesten ikkje skrive på tre år, sa eg. Vel, viss det er noko du vil er det på tide å byrje no. Men orda kjem ikkje.

Det kjem kanskje an pä auga som ser

2011-01-19T13:23:00.001+01:00

När eg ser ut vindauget og inn i ein murvegg, dä tenker eg. Eg tenker pä store byar og opne plassar med mange, mange menneske og lurer pä kva Gud skapte auga väre til ä sjä. Av og til ser eg pä meg sjölv og tenker at Gud har verkeleg skapt noko vakkert, mens andre dagar ser eg pä andre og blir misunneleg. Det er merkeleg korleis tankar gär her og der og aldri heilt stoppar pä noko som helst. Underleg korleis kroppen vert sliten og treng ä kvile, og sä gär det berre ikkje, for tankane spinn som galne. Det er godt ä vere til, men det er eit slit av og til. Ein dag er ein glad. Ein dag er hovudet heilt tomt samstudes som det er fullt av alt anna. Alt endrar seg heile tida. Korleis kan eg vite om det valet eg tek i dag vil vere rett i morgon?

Nokon ser noko, nokon ser ingenting, ingen ser alt. Eg ser og ser og vert aldri ferdig. Det er ei lengt i kroppen etter ä sjä meir. Eg ser heile tida, dag og natt. Lys ströymer inn dei opne auga mine. Bilete spelar seg som film inni hovudet mitt när eg lukkar auga. Ting eg har sett, ting eg ikkje har sett, ting eg ikkje vil sjä, ting eg skulle önske eg ikkje haddde sett. Vil eg ein dag bli mett? Vil auga ein dag akseptere at dei ikkje lenger kan sjä? Vil det nokon gong ikkje vere meir ä sjä?

Gud skaper alltid noko nytt.
Sjä etter neste gong.

Akkurat no er eg forresten i Tyskland, og mä difor be om orsaking for alle desse merkelege äane og öane eg pröver meg pä. Me snakkast brätt!

Gode vener

2011-01-08T02:26:00.003+01:00

Det er godt med gode vener. Det er ikkje alltid ein ser det, men så kjenner ein det brått. Når ein ser dei, når ein snakkar med dei, når dei gjev deg ein klem. Då er det som om ein hugsa å fyra i peisen, og ein smiler med heile innsida.

Takk Hilde, Andreas, Roger og Trygve for ei fin veke. De er verkeleg talentfulle, varme, opne og veldig godt selskap. Takk igjen. Og Toralf, Erling og Knut, de er ganske ok de òg. Takk for godt lag og varme klemmar.

Eg har tenkt litt på "Du skal vokse, jeg skal avta" i dag. Kanskje me kan ta oss ein prat om det ein gong? Treng nok å få lufta tankar og sinn.

Gud:

2010-12-22T00:49:00.001+01:00

"Eg er ikkje liten, men eg jobbar først og fremst i det små. Fordi du er liten, passar du perfekt inn der eg jobbar."

"Johanna, det er ikkje så ofte nokon spør meg om dette. Men det er noko anna du heller vil ha svar på, kvifor spør du meg ikkje om det!?"

"Du ber meg om noko du trur eg ikkje kjem til å gi deg. Du veit korleis ting ikkje skjer av seg sjølv? Vel, av og til gjer dei det, men ikkje nødvendigvis dei tinga du ser etter. Men for meg er det godt å vera nær Gud. Eg tek mi tilflukt til Herren. Eg vil vitna om alle dine gjerningar. Salme 73,28"

Illustrasjonsfoto.

Berre nokre bilete. Random.

Av og til skriv eg bønene og tankane mine i staden for å berre be dei inni meg, eller ut i det som så ofte føles som ingenting. Det er ein fin ting. Etterpå skriv eg ned svaret eg får. Då er det nesten som om pennen går av seg sjølv, og eg tenkjer ikkje ein gong på kva eg skriv før det er der. Kanskje høyres det litt merkeleg ut, men eg trur verkeleg at det er Gud som svarar meg. Det fine er at eg kan skrive alt i ei bok, og seinare sjå tilbake på det. Og det aller beste er at eg faktisk ser meir av det Gud gjer og viser meg. Her er berre tre små utdrag frå tre dagar. Eg likar å sjå at Gud har litt humor, derfor skreiv eg to av dei. Ser du ikkje kor godt sagt det er? Kanskje fordi han eigentleg sa det til meg, og min hjerne er ein smule annleis enn din.

Førjulskos

2010-12-12T13:43:00.001+01:00

Ja, no er det verkeleg jul på gang! Advendt er godt i siget, og no har til og med advendtskalenderen kome opp. Me bakar peparkaker og høyrer på julemusikk. Det med julemusikk har me gjort ei stund. Erling har flytta datamaskina si ned i stova (...) fordi det er så kaldt på rommet hans at ho ikkje verkar skikkeleg (...), og har vore julemusikkDJ dei siste 12 dagane. Ja då, både når han er der og ikkje.

No reiser eg snart til Skien. Eg gledar meg! Hilde, lukke til på eksamen! Roger, velkommen til Noreg! Ragnhild, takk for turen! Mor, herlege julekaker! Erling, takk for tipset! Håkon, Gud velsigne deg!

Førjulsvask

2010-12-12T01:33:00.001+01:00

Litt her og litt der.

Kjære trufaste lesar(ar)

2010-12-02T00:04:00.001+01:00

finnes du? Eg ville berre seia at eg har hatt ein herleg kveld! Eg har sett litt film, Skypa i halvannan time, chatta litt med Roger, blitt invitert i bryllaup i Argentina, funne ut når eg skal til Tyskland (9.-23. januar), avtalt Skypedate med Hannah i morgon, blitt fortalt at det kanskje er ein god mogleik for å vera med billig til Skien neste sundag, har tenkt mykje på reising, og sist men ikkje minst Erling og Jens Kristian har sendt inn kalenderen sin til prøvetrykk og eg slepp å høyra meir "Johanna? Johanna!? Nett sjå her ... syns du sånn ... eller sånn?" Eg likar sånt, men det er grenser på når det er kjekt og slitsamt (Sånn cirka etter ei veke, med "sjå her" på verdens minste, ubetydelege detaljar, og når eg og kunstnaren ikkje er einige uansett. Erling, eg er veldig glad i deg!)

I morgon skal eg møta rektoren på Kvam Ungdomsskule og høyra om det er interessa for å ha meg som vikar, så det er kjempeskummelt. På fredag skal eg til Norheimsund barnehage att. Eg skulle òg prøvd å fått lagd den adventskalenderen eg fekk ansvaret for å laga til Erling og Knut.

God adventstid!

Her er eit siste skrik frå Cabarete forresten. Dette er dei postkorta eg fekk sendt, så eg må beklaga på det sterkaste til Mathilde, Christopher, Malin, Gunda og Cecilie. Postkorta gjekk i boset rett før eg reiste til flyplassen fordi eg ikkje hadde fleire frimerke, ikkje hadde pengar eg kunne gi til nokon og be dei kjøpa og senda, og var så dum at eg ikkje tenkte på at eg berre kunne senda dei når eg kom heim... Ganske lur, eg.

Skypedate

2010-11-09T23:24:00.001+01:00

med herlege, nydelege Hilde. Tusen takk for ein herleg prat. Me snakkast om ei veke! Eg skal helsa frå Felipe og seie: "Beautiful! Look at those eyes... Wow!"

Sjå kor langt hår ho har fått!

Paa reisefot

2010-10-21T00:40:00.006+02:00

Med utsikt til havet, siste rest av solnedgangen lysande i bakgrunnen og ein laant iPad paa fanget. Ein varsam bris stryk med i andletet og myggen surrar overalt. Det luktar myggspray og kveld. I bakgrunnen hoyrer eg merengue og batchata fraa naeraste biljardstaf, to kvartal unna. Det er godt aa tenke paa at det enno er lenge til eg skal heim, sjolv om det kjennest ut som om det er alt for kort tid til.

Utsikten fraa rommet paa Villa Serena i Las Galeras. Dette biletet var ikkje saa veldig bra, sas eg mas berre seia det som det var; paradis.

Benjamin og Christopher i kjent positur

Andreas leikar seg med kiten

På fantastiske Playa Grande, Siri og meg

Litt bortanføre Playa Grande

Siri

Mirjam med sitt herlege smil!

Privattur til Isla Saona

Eg sat i båten i regnvêret medan Andreas og Mirjam dykka

Nesten klare til å vippe baklengs ut av båten ... David kom med ein god vits til augeblikket: Kvifor dett alltid dykkarane bakover når dei skal dykke? Fordi viss dei dett framover havnar dei på golvet i båten. Den er visstnok hakket betre på spansk.

Kim. Så veit du kven det er.

Så segla me saman inn i solnedgangen ...
Takk Gud.

2010-10-07T02:48:00.000+02:00

Hola! Que pasa? Tranquila? Estoy un poco cansada ý enferma, ý no me gusta la musica que oigo, pero estoy contento ý cómodo. Hoy he jugado micro golf com Mirjam, Billy ý un amigo de Billy. Despues fuimos a la playa ý hicimos nada. Cuando vinimos a Residencia, Siri tuvo preparar cenar.

Eg anar ikkje kor mykje som er rett. Eg veit ikkje når eg skal brune eine, andre, tredje eller fjerde fortida, og ... ja. Det er noko med når ein føler at hendinga ikkje er heilt over og kva som varer lenge og kort og om det er noko som skjer fleire gongar, berre ein gong, i dag, i går, hugsar ikkje heilt når... Dei sa me kom til å møta veggen snart for ei veke sidan, og no er eg ganske flatklemd mot muren.

Kanskje skjønar eg det plutseleg.?
Planen min var å vera spansktalande guide for Andreas når han kjem, men då må eg koma meg vekk frå veggen fyrst trur eg.

Det er fortsatt glede og latter i lange banar. Dagane går fortare og fortare, og eg er redd for at dagen for heimreisa plutseleg skal slå meg i hovudet og eg sit på flyet heim.

Reisebrev

2010-09-28T04:27:00.000+02:00

Legg inn dette. Eit slags reisebrev eg skreiv til Studyaway og Sonans som endte opp på ville vegar. Ver så god viss du er interessert.

Det nærmar seg ein månad sidan eg kom hit. Ein månad i paradis og eg er allereie frelst.

Før eg kom hit visste eg ikkje kva eg skulle forventa. Eg skulle vera i eit varmt land i tre månadar for å læra spansk. I dag, etter over tre veker undervisning forstår eg berre nokre ord. Det er vanskeleg og det tek tid, men etter å ha vore her ein månad har eg større ønske enn nokon gong om å kunna forstå og gjera meg forstått. Eg kom hit med eit ønske om å kommunisera med så mange menneske som mogleg på deira eige språk, no ønskjer eg meir å ha moglegheit til å lytta og til å forstå menneska rundt meg, og til kanskje å vera eit glimt av eit lys i livet til nokon av dei som bur her og kanskje ikkje har så mykje.

Ein av dei eg har fått best kontakt med her nede er Benjamin. Han bur i den lokale bydelen som heiter Callejon ( som faktisk betyr smug eller bakgate) og er snart 21 år. For tida har han ikkje arbeid, så han har god tid til å vere med meg og Mirjam i klassen min. Ein ting eg berre må nemne er at han alltid har med seg ein kamerat når me møtest. Kven det er er visst ikkje så viktig - Jonatan, Riley, Antonio eller ein bror - berre det går opp i opp med gutar og jenter. Ein av dei første helgene hadde eg og Mirjam ein heil søndag med Benjamin og Riley - eller Wiley eller kva det no er. Når me ikkje heilt fekk med oss namnet dei sju første gongane byrja det etterkvart å bli litt flaut, om ikkje på grensa til uhøfleg å spørje fleire gongar. Dei hadde kvar sin moto(rsykkel) og me sette oss bakpå i god tru. Nærkontakten dette førte med seg var ikkje akkurat eit problem etter ei lang laurdagsnatt med uendelege timar uanstendig tett dansing.

Planen var å spele biljard. Det er det dominikanarar gjer; biljard og domino. Me suste hit og dit i i alle fall ein halv time på leiting etter ein stad å spele. Til slutt enda me opp midt i sentrum der eg og Mirjam tapte heftig mot gutane. Tre gongar… Til gjengjeld knuste me dei i fotballspelet.! Så bar det ut på vegen att.

Benjamin trener Ju Juitsu fem dagar i veka, og snakka om at me skulle besøke "a figthing friend." Ja vel, tenkte no eg, besøk er alltid kjekt. Då me kom fram var mannen me hadde kome til over førti år, og såg ikkje ut som om han dreiv med kampsport akkurat. Han viste oss ikkje inn hovuddøra til huset, men rundt til sida der det gjekk ei smal trapp opp til øverste, tredje etasje, til ein slags leilegheit full av hønsebur og gamalt høy. "A figthing friend" viste seg å vera ein mann som trena og avla hanar til hanekamp. Hane mot hane, ulike klassar etter størrelse og rase, dei sloss til ein dør eller dett om av skadane eller utmatting. Det var fælt. Fælt å sjå hanar som hadde store arr etter å ha vunne sju kampar, seks kampar eller hatt treningskamp. Fælt å sjå nydelege små kyllingar som skulle trenast opp til å sloss for fornøyelsen og pengane sin del.

Eg synest det er interessant å sjå kor stolt han var over hanane sine. Han tok dei opp, fekk oss til å kjenne på musklane og fortalte kor mykje dei hadde vunne og kor mykje pengar han hadde blitt tilbudd for kvar enkelt hane. 50 000 pesos (ca. 9000NOK), 25 000 pesos. Det er mykje pengar her nede. Det er verkeleg slik at folk viser fram det dei har. Dei har ein stoltheit og gjestfridom som ein ikkje møter i den vestlege, og i alle fall ikkje den norske kulturen. Det er ein god form for stoltheit, ikkje ein sjølvgod betre-enn-andre-stoltheit, men meir ein bevisstheit om at det ein har og er betyr noko, og er bra nok. Ein ser at folk forstår at andre er interessert i dei, godtek ein slik ein er og med det ein har.

Når me seinare køyrte heimover att, og reiste på besøk til bestemora til Benjamin såg me att korleis ho viste fram det ho hadde. Me vart møtt i døra av eit gamalt, venleg andlet og opne armar. Handtrykk, klemmar og opne dører. Ei knøttlita stove, eit soverom med plass til ei stor seng, og eit kjøken i enden av huset. Utanfor var det toalett i eit lite skur og ein jungel av banan- og platanospalmer. Me fekk tilbod om kjeks og kaffi, men uhøflege som me var takka me nei, og sa ja til å kome tilbake dagen etterpå for litt kaffi.

For oss, i alle fall for meg, er det ei veldig spesiell oppleving når nokon opnar heimen sin for meg på den måten. Dei har så lite. Alt som i deira auge er verdifullt hadde me kasta ut og fått nytt og betre av for lenge sidan. Eg lurar på korleis det ville vore for bestemora til Benjamin, foreldra hans eller foreldra til Riley som me besøkte seinare, og plutseleg fått ein slikt hus som eg har heima å bu i, ein stram timeplan, hatt eit bankkort og fått pengar på konto kvar månad. Hadde dei takla vår kvardag like dårleg som dei fleste av oss ville ha takla deira? Kunne eg ha gitt opp det eg har heime for at nokon her skulle fått det? Kven ville eg ha vore dersom eg hadde vekse opp i eit nabolag som haldt saman, ein familie som alltid var der, eit hus som ein kan vasse i når det regnar mykje, og eit kjøleskåp som alltid er tomt?

Korleis ville folka her sett på meg dersom eg var ein av dei? Ville likevel alle gutar plystre og puse etter meg på gata? Ville fortsatt alle ha hatt lyst til å danse med meg? Ville eg hatt tankar som sa at eg må forte meg, må stresse, eg må få meg ei utdanning, eg må, må, må? Alt er så annleis her. Livet går så mykje seinare. Likevel trur eg dei får gjort like mykje. Me gjekk tur litt oppi fjella bak Callejon ein dag, og på vegen gjekk me forbi ein mann som sat på ein stol utanfor huset sitt og såg ut i lufta. På veg heim att, kanskje halvannan time seinare hadde han ikkje rørt seg. Kva hadde skjedd om me hadde sett ein nordmann på den stolen?

Ein siste ting eg må nemne er mennene her. Det kan vel seiast at ein som lyshuda, blond jente alltid føler seg velkomen, godt motteken og svært attraktiv. Alle menn flørtar. Om ein er gift eller ikkje er ikkje så viktig. Så lenge kona er trygt heime i huset og ingen framande menn prøver seg på ho, har aldri litt uskuldig flørting skada nokon. Når ein er ute om kvelden og dansar med ein fyr, bør ein helst danse med han heile kvelden (dersom han vil). Viss ein finn seg ein ny å danse med etter ei stund - eller å snakke med - vert det fort dårleg stemning og sure blikk. For å seie det sånn; det er mange dramaqueens her blant dei tøffe gutta.

Det som er så fantastisk er at dei er så flinke til å danse. Eg blir jo til gjengjeld langt stivare enn ein stokk, men dei tek til takke med det dei får. Me var på grilling på gata i Callejon ein sundags ettermiddag/kveld, og då er det jo så klart full musikk på høgtalaranlegget. Bachata, salsa og Merengue for alle penga. Mennene byr opp og prøver å lære vekk. Det er utruleg kjekt! på tross av at sveitten renn og høgtalarane er sprengt alle som ein. Den beste dansepartnaren eg har hatt må vere Benjamin. Han er ein fantastisk dansar, og når han beveger seg blir eg heilt sjarmert fordi han er så flink. Han har alltid ein smil på lur og er fantastisk snill. Eg skulle berre ønskje kjærasten min heime kunne bevege seg halvparten så bra.

Ein av kyllingane som kanskje ein dag skal bli kamphane.

Meg og Benjamin, mesteren i dansing!

Bursdagsgåve - min fyrste manikyr.

Og så eit bilete av meg og Andreas fordi me er så kjekke og greie.

Another day in Paradise

2010-09-07T04:00:00.000+02:00

Me blei servert kokosmelk + -kjøtt av nokre amerikanarar som dreiv og showa off på stranda med å opna kokosnøtta med hendene og ein pinne.

Eg og Mirjam vann i biljard klokka fire om natta på bursdagen min;) Her spelar alle domino og biljard - eg berre nemnar det.

Må nnrømma at eg diggar dette biletet. Eg og Mirjam bakpå ein motoconcho (ja, ein moped) på veg heim frå ein surfekonkurranse for ungar.

Skreiv dette i går, men rakk ikkje publisera det før internett forsvann...

2010-09-02T03:28:00.000+02:00

Sit i den halvmørke restauranten i førsteetasje. Barrestauranten er stengt i dag. Tre kjekke, unge menn bygger noko som ser ut som IKEA-hyller til kontoret. Eit par av dei yngste ungane er ute i regnet. Det regnar. Heftig. Eigaren seier at dette ikkje er det verste, men det er meir enn det i det heile teke kan bli i Noreg. Eg kosar meg. Det er fortsatt internett. Eg høyrer på at regnet nesten overdøyver Brooke Fraser som står på på mor sine iPodøyretelefonar.

Sidan eg ikkje har kamera, legg eg ut litt bilete av meg frå fjesboka i staden:

Lekkert. Samme stad som forrige bilete. Bading i ei grotte. Her var vatnet så kaldt at eg nesten byrja å frysa.!

Klassen. I dag har det kome ei til, så no er me åtta.

Her er det to ting som er store; biljard og domino. Her skal me læra ekte domino!

Me var og reid på laurdag - heilt fantastisk! Her var det pause, og me kjøpte oss kokosnøtt til å drikka.

Heftig gallopp på stranda og i bølgjene på dei flottaste hestane eg har sett her - i god form og med mykje musklar;)

Etter ridinga. Frå venstre: hesteeigar I, Mirjam, hesteeigar II (Alex), Steffen, Max, Kristine, meg og Tale.

Fyrste surfetimen. Hadde ikkje heilt stilen, men stod! Legg merke til ei betydleg større bølga i bakgrunnen med sånn fira surfarar på... ;)

Skype

2010-08-25T23:10:00.001+02:00

No Skypar eg med Andreas, er du på Skype? Facebook meg gjerne ei melding om tid, så er eg lett med!

Legg ut eit bikinibilete av meg sjølv her på bloggen slik at alle som vil kan få vita kva dei går glipp av:

Frå no av og til evig tid - i alle fall i tre månadar til. Den dominikanske republikk here I am.!

2010-08-22T00:51:00.001+02:00

Då er eg her. Varm, sveitt, redd og spent. Mest av alt saknar eg Andreas. Veldig. Kanskje fordi han er så fantastisk. Kanskje berre fordi eg er så glad i han. Uansett er det no sånn. Sølvi på jobben sa eg var heldig. Heldig som kunne reisa vekk og ha nokon heima å lengta etter, og som lengta etter meg. Kanskje er eg heldig - sjølv om det ikkje akkurat kjennest sånn ut. Eg håpar veldig at han kjem på besøk - flyplassen heiter Puerto Plata, Andreas, og eg skal sjå kva eg kan få gjort med overnatting og sånn.

Så litt om kva som skjer. Då eg kom til Puerto Plata i går venta eg på baggasjen min. Venta og venta. Til slutt stod eg og to damer att og ingenting meir kom. Den eine dama henvendte seg til ein som jobba på flyplassen, og han styrte på ei stund, og til slutt kom det fira koffertar til. Men ikkje min. Så henvendte eg meg til vakten. Og endå ein person. Ingenting. Til slutt fann nokon min etterlengta koffert og eg var klar til å gå ut til ein ventande taxisjåfør. Men gjett kva? Der stod det ingen med mitt namn på eit skilt - kan du skjøne det? Heldigvis var alle snille, og han vakten som hedde hjelpt meg med kofferten min følgde meg ut og hjelpte meg med å kontakte både den eine og den andre. Og ikkje skjøner eg korleis, men til slutt kom han.

Det viste seg at dei trudde eg kom i dag, og ikkje i går... Men det gjekk veldig fint! No har eg fått meg eit rom med kjøleskåp, dusj med varmt vatn og utan internett. Der trur eg eg skal få det rektig koseleg:) Snart - klokka 19:00 - skal me ha felles middag her. Me er sju stykk i klassen. Seks jenter og - overraskande nok - ein gut. Skriv sikkert meir om det ein gong etter tysdag når skulen byrjar

No sit eg i restauranten som er fyrsteetasje der eg bur. Baren/restauranten heiter Positive Vibrations, er malt i raudt, gult og grønt og andre Bob Marli-relaterte tema, og spelar Reggie (det gjekk akkurat opp for meg at eg ikkje anar korleis eg skal skriva det ordet, så mitt beste forslag er Reggie, det såg ikkje så gale ut;)) på full guffe. Eg trur eg kan seia med sikkerheit at eg ikkje kjem til å lika reggie betre når eg flyttar herifrå - er allereie lei... Var i grunn ikkje veldig begeistra før eg reiste.

Eg håpar at dette kan bli tre månader der eg kan veksa med Gud, bli kjent med han på nytt, og bli kjent med ein ny kultur, eit nytt språk og eit nytt folk. Eg både gledar og gruar meg. Gledar meg allereie til å koma heim! men gledar meg òg veldig til å læra spansk. Chiao amigos y amigas;)

Har ingen bilete enno, så her er eit eg fann på nettet. Eg bur nest øverst og har verdas minste balkong;) Apropos bilete: Eg har eit problem. Toralf lånte batteriluka til D50en i sommar og lovde å legga ho tilbake. Korleis kan det då ha seg at ho ikkje var der då eg opna kameraet på rommet mitt?

Når batteriklemmer er din verste fiende

2010-07-09T09:47:00.000+02:00

Tidspress. Han ventar på deg. Du skimtar han i augekroken. Du veit, han har alltid rett. Hendene skjelv. Du skrur. Ein millimeter å skru på, ein halv millimeter ut. Skrur du for langt, sprett skrua, for kort og det går ikkje. Du lener deg nærare for å sjå. Søren, du skrudde for langt. Skrua spratt. Kvar er ho? På bordet? På teppet? Tusen skruar og barettar kor du enn snur deg. Kor er den skrua?! Du scanner terrenget. Finn du ho ikkje vil kanskje klokka til tre tusen aldri virke att. Du svel ein klump. Tre tusen. Din feil. Berre din feil. Du ser ei utålmodig rørsle og svel att. Eit kremt frå han som alltid har rett. Skruen må vera her ein stad.

Eg kosar meg på jobb! Håpar du har ein fin sommarferie!

No nærmer det seg

2010-06-09T00:46:00.000+02:00

Sommarkveldar er så herlege! Eg har ikkje ferie enno, men får meg ikkje til å legge meg når det er så lyst. Siste rest av solnedgangen held på å forsvinna. Nederste delen av himmelen er dus oransj og gul, for så å gå over i lys og mørkare blå. Ei lita, blålilla bomullssky har plassert seg slappt midt i utsikta, kanskje har ho lagt seg for kvelden?

Nokre bilete frå den siste tida her i Prahls vei 18:

Illustrasjonsfoto for å vise korleis utsikta frå rommet mitt ser ut.

Her ser du litt av hagen

Parkeringsplassen (bak flaggstongfestet)

Stoveglaset

Hilde lagar grillfest på terrassen - hadde me duk? Nei, men eg hadde ei gardin frå Kenyabutikken (The Second Hand Store)

Andreas Eide og Trygve

Nokon hadde gløymt å rydde kleda sine inn i skåpet - eller skittentøyet. Kven veit.?